Om ADHD

ADHD har rammet mennesker gjennom hele historien, men det er bare 100 år siden de særegne symptomene ble til en diagnose. Siden 1902 har beskrivelsen av lidelsen utviklet seg fra å være “dårlig moral” til den godt etablerte diagnosen “Attention-deficit/hyperactivity disorder”, ADHD.

493 f.kr

Hippocrates, grunnleggeren av den vestlige medisinvitenskapen, beskrev en tilstand som faktisk kan være verdens første dokumenterte tilfelle av ADHD. Han beskrev sine pasienter som å ha ”raske responser på sanseinntrykk, men også at de var mindre utholdende fordi sjelen beveget seg raskt til neste sanseinntrykk”. Med andre ord: pasientene ble lett distraherte eller utålmodige.

1597

 

Det er blitt spekulert rundt om at Shakespeares beskrivelse av ”uoppmerksomhetssyken” til Kong Henry IV, som til stadighet rammet han, kunne vært en tidlig erkjennelse av tilstanden.

1845 - første forekomst i bøkenes verden

Den første beskrivelsen av barn med ADHD dukket opp i den populære barneboka Fidgety Philip. Her beskrev den tyske legen og forfatteren Heinrich Hoffman en hyperaktiv ”fomlegutt” med temmelig tydelige ADHD-symptomer.

1902 - svikt i moralen

Den tidligste vitenskapelige beskrivelsen av lidelsen kom først i 1902. Den engelske doktoren George F. Still så på de nevrologiske symptomene, og mente at tilstanden måtte være en slags moralsk defekt. Tilstanden fikk navnet “Defect of moral control” – altså en feil i moralkontrollen. Still mente at den sviktende moralen ikke nødvendigvis skyldtes dårlig oppdragelse, men derimot kunne ha biologiske årsaker. På dette tidspunktet var en slik tanke relativt radikal.

1920-tallet - en skade i hjernen

Fra 1917 til 1918 herjet en epidemi av hjernehinnebetennelse blant amerikanske barn. I årene som fulgte oppdaget ulike leger at mange av de overlevende slet med de samme symptomene som Still beskrev to tiår tidligere. Legene omtalte lidelsen som en “post encephalitic behavior disorder” – en forstyrrelse som følge av hjernehinnebetennelse. Siden de hyperaktive barna hadde mange av de samme symptomene som rotter med skader i hjernen, trodde forskerne at infeksjonen måtte ha gitt barna hjerneskader. Legene så for seg at andre barn med samme symptomer også måtte ha fått en lignende skade, selv om man ikke hadde funnet den. Beskrivelsen “Minimal Brain Damage“ – liten hjerneskade – ble hengende ved barna. Siden ingen klarte å finne noen hjerneskade, ble navnet etter hvert byttet ut med det mer diffuse “Minimal Brain Dysfunction” (MBD), som fulgte barn med ADHD til langt utpå 1960-tallet.

1937 og 1957 - de første medisinene

Noen år etter at hjerneskadeteorien hadde kommet på banen, gjorde forskeren Charles Bradley en overraskende oppdagelse. Da han forsket på de smertestillende effektene av amfetaminer, fant han ut at stoffet hadde en stor innvirkning på oppførselen til hyperaktive og overimpulsive barn. Metylfenidater ble utviklet 20 år senere som også fungerte mot hyperaktiviteten. Amfetamin og metylfenidat er i dag de mest brukte medisinske behandlingsalternativene mot symptomene forbundet med ADHD.

1970 - hyperaktiviteten er født

Ettersom årene gikk, og ingen klarte å finne spor av den mye omtalte hjerneskaden, begynte andre teorier om sykdommens opphav å komme på banen. Hyperaktivitet ble et akseptert begrep i psykologien, og MBD ble omdøpt til Hyperkinetic Reaction of Childhood. Sykdommen ble altså først og fremst beskrevet som hyperaktivitet, som så ut til å forsvinne i puberteten. De fleste mente at lidelsen måtte skyldes mer arv enn miljø, men utover 1970-tallet begynner en del forskere imidlertid å lure på om også miljøgifter som bly kunne ha en innvirkning på oppførselen.  Hyperaktivitet var nå godt på vei til å bli den mest studerte tilstanden i medisinhistorien med flere enn 2000 publiserte studier.

1980 - endelig ADHD

Forskerne oppdaget at konsentrasjonsvansker og impulsivitet var et større problem enn hyperaktivitet. Disse trekkene så også ut til å følge mange av barna inn i ungdomstiden og voksen alder. Dermed skiftet lidelsen navn igjen. Først nå ble den hetende Attention Deficit/ Hyperactivity Disorder – altså oppmerksomhets- og hyperaktivitetsforstyrrelse – ADHD. Denne diagnosen ga rom for flere undertyper med ulike symptomer. I dag opererer forskere og klinikere med tre kategorier av ADHD. Den ene pasientgruppen er for det meste passive og uoppmerksomme. I den andre finner vi de hyperaktive og impulsive typene, og i den siste gruppa har pasientene en kombinasjon av symptomene fra de to første kategoriene. Budskapet er tydelig: etter en lang historie med uvitenhet, fordommer og misforståelser, er nå ADHD mye mer forstått enn tidligere; den kan diagnostiseres og behandles med en rekke medisiner og alternative metoder som er tilrettelagt for hvert enkelt individ.

Kilder

 

American Psychiatric Association 1968; Hyperkinetic Reaction of Childhood. DSMII.
American Psychiatric Association 1980; DSMIII 1-10, 35-41.
American Psychiatric Association 1987; DSMIII-R.  85-93.
American Psychiatric Association 1994; DSMIV. 85-93.
Baird J, Stevenson JC, Williams DC. The Evolution of ADHD: A Disorder of Communication. The Quarterly Review of Biology 2000; 75(1): 17-35.
Barkely RA. Behavioural inhibition, sustained attention and executive functions: Constructing a unifying theory of ADHD. Psychological Bulletin 1997; 121(1): 65-94.
Barkley RA. ADHD and the Nature of Self Control; New York. Guildford Press, 1997.
Bradley C. The Behaviour of Children Receiving Benzedrine.
Am J Psychiatry 1937; 94: 577-585.
Brown WA. Images in Psychiatry. Am J Psychiatry 1998; 155(7): 968.
Campbell SB et al. Cognitive Styles in Hyperactive Children and the Effects of Methylphenidate. J Child Psychological Psychiatry 1971; 12: 55-67.
Cappaccio G. 2007; In ADD and ADHD, Marshall Cavendish ISBN: 0761427058
Clements SD. Minimal Brain Dysfunction in Children. NINDS Monograph No.3, US Public Health Publication 1415. US Government Printing Office, Washington DC,  1966; pp.9-10.
Cohen NJ et al. Cognitive Styles in adolescents previously diagnosed as hyperactive: J Child Psychiatry 1972; 13: 203-209.
Conrad P. 2006. Identifying Hyperactive Children; Hampshire, Ashgate Publishing House.
Douglas V. Stop, look and listen: The problem of sustained attention and impulse control in hyperactive and normal children. Canadian J Behavioural Sci 1972; 4: 259-282.
Forskning.no
Goldman LS et al. for the Council ori Scientific Affairs, AMA Diagnosis and treatment of Attention Deficit/Hyperactivity Disorder in children and adults. JAMA 1998; 279(14):1100-1107.
Gozal D and Molfese DL (eds}. Attention Deficit Hyperactivity Disorder: From genes to patients, Acta Paediatrica 2007, Vol 96.
Harris JC. In Developmental Neuropsychiatry Volume II. Oxford University Press, US, 1998.
Hoffman H. 1995; Struwwelpeter; New York, Dover Publications.
Hohman LB Post-encephalitic Behaviour Disorders in Children. Johns Hopkins Hospital Bulletin 1922;           390: 372-375.
Houghton S. In From Traditional to Ecological. Nova Publishers, 2006.
IMS MIDAS Quarterly Data, September 2009.
Jensen P et al. Findings from the NIMH Multimodal Treatment Study of ADHD (MTA): Implications and Applications for Primary
Care Providers. Development and Behavioural Pediatrics 2001; 22(1): 60-73.
Laufer MW et al Hyperkinetic impulse disorder in children’s behaviour  problems. Psychosomatic Medicine 1957; 19: 38-49.
Levy S. Post-encephalitic Behaviour Disorder -a Forgotten Entity: A report of 100 cases. Am J Psychiatry 1959; 115: 1062-1067.
Lloyd J et al. In Issues in Educating Students with Disabilities. Lawrence Erlbaum Associates, 1997.
Lytton GJ et al. Diagnosis and treatment of behaviour disorders in children. Diseases ofthe Nervous System 1958; 20: 5-11.
MacNalty AS. A Lecture on Encephalitis Lethargica in England. BMJ, June 26th, 1926; pp. 1073-1076.
Mitchell DR. In Special Educational Needs and Inclusive Education; Taylor and Francis, 2004
Pond DA. Psychiatric Aspects of Epileptic and Brain-damaged Children. BMJ 1961; Dec 2: 1454-1459.
Pryse-Phillips W. In Companion to Clinical Neurology, Oxford University  Press, US, 2003.
Rowland LP, Merritt HH. In Merritt’s Neurology; Lippincott Williams & Wilkins 2005.
Rutter M et al (Eds). ln. Child and Adolescent Psychiatry; Wiley and Blackwell 2002.
Sandberg S. In Hyperactivity and Attention Disorders of Childhood. Cambridge University  Press, 2002.
Still GF. The Goulstonian Lectures; On Some Abnormal Psychical Conditions in Children. Delivered  before the RCP of London on March 4th, 6th and 11th 1902; Published in The Lancet, April 12th, 1902.
Strauss A, Werner H. The Mental Organization of the Brain-Injured Mentally Defective Child. Am J Psychiatry  1941; 97: 1194-1203.         …
Taylor E et aL European Clinical Guidelines for Hyperkinetic Disorder. Eur Child and Adolescent Psychiatry  2004; 13 [Suppl 1]: 7-30.
Weiss G et al. Studies on the Hyperactive Child VIII: Five-Year follow-up. Arch Gen Psychiatry 1971; 24: 409-414.
Weiss G et al. Effect of long-term treatment  of hyperactive children with methylphenidate. CMA Journal 1975; 112: January 25.
Weiss G and Hechtman LT. Hyperactive child grown up: Empirical findings and theoretical considerations. 1986; Guildford Press, New York.
Wender PH. In Attention-deficit Hyperactivity Disorder in Adults. Oxford University  Press, US, ISBN:0195119223, 1998.
Werry JS. Developmental Hyperactivity. Pediatric Clinics of North America 1968; 15(3): 581-599.
Woods D. The diagnosis  and treatment of attention deficit disorder, residual type. Psychiatr Annals 1986; 27: 414-417.

Forekomst

  • Sosial- og helsedirektoratet regner med at 3 – 5 prosent av barn og unge under 18 år har ADHD
  • Et av kravene for å stille diagnosen ADHD er at symptomene må fremtre i en slik grad at det virker ødeleggende for skole eller arbeid
  • Man skal ha sett symptomer i barne- eller ungdomsalder, barn med ADHD avdekkes ofte i skolesituasjoner hvor det blir synlig at de sliter i visse situasjoner
  • Forekomsten av ADHD er relativt likt fordelt mellom kjønnene, men er ofte underdiagnostisert hos jenter/kvinner

ADHD er forkortelse for Attention Deficit/Hyperactivity Disorder og kjennetegnes ved betydelig grad av konsentrasjonsvansker, impulsivitet og hyperaktivitet. ADHD og atferdsvansker kan identifiseres allerede i førskolealder. Forebyggende tiltak vil derfor være mulig å iverksette på et tidligere tidspunkt enn det som i dag er vanlig. Yngre barn har oftere hyperaktive og impulsive symptomer og mindre oppmerksomhetsvansker enn skolebarn og ungdommer med ADHD, men har tilnærmet lik forekomst, og samme mønster av samtidige atferdsvansker. Barnets evne til læring, lek og sosial samhandling med venner synes lite påvirket av ADHD og atferdsproblemer i denne aldersgruppen, men foreldrene angir at barnets atferd er belastende for familien.

Kjernesymptomene på ADHD er:

  • Konsentrasjonsproblemer og problemer med vedvarende oppmerksomhet: Dette kan føre til at personer med ADHD ikke fanger ikke opp muntlige beskjeder og andre signaler fra omgivelsene. De kan ha vansker med å bearbeide informasjon og kan derfor få problemer med å følge instruksjoner, gjennomføre oppgaver og organisere egne aktiviteter. For andre kan det virke som om de ikke hører etter. De unngår eller misliker gjerne oppgaver som krever vedvarende oppmerksomhet. De skifter ofte fra en aktivitet til en annen, uten å gjøre noe ferdig. De er lette å distrahere, glemsomme og mister lett ting.
  • Hyperaktivitet: Barn og unge med ADHD har ofte mye uro i hender og føtter. På skolen kan for eksempel barnet forlate plassen sin i timen og løpe omkring. Andre kjennetegn er støyende lek, overdreven kroppslig aktivitet og at de prater mye uten å tilpasse seg den situasjonen de er i. Ungdom og voksne har ikke det samme høye aktivitetsnivået, men er ofte rastløse.
  • Impulsivitet: Dette innebærer at de handler før de har tenkt seg om, noe som gjerne fører til at de svarer før et spørsmål er avsluttet, eller ikke klarer å vente på tur.

Mange barn og unge med ADHD har andre vansker i tillegg, for eksempel atferdsproblemer, angst, depresjon eller lærevansker. Noen har oppmerksomhetsforstyrrelser uten at impulsivitet og hyperaktivitet er spesielt framtredende. Dette kalles ADHD uoppmerksom type, tidligere kalt ADD.

Jenter og gutter opplever ADHD ulikt (4,5)

Flere studier viser at opptil 5 ganger så mange gutter som jenter diagnostiseres med ADHD og atferdsvansker. Nyere studier viser at jenter rammes av ADHD omtrent på samme nivå som gutter. Dette kan innebære at symptomer på ADHD og atferdsvansker hos jenter i skolealder ikke er så godt synlige og dermed ofte overses.

Man sier at cirka to prosent av de som får en ADHD-diagnose er jenter. Jenter som blir diagnostisert med ADHD, får ofte ADHD uoppmerksom type (tidligere kalt ADD). Det vil si at man har problemer med oppmerksomheten, konsentrasjonen og utholdenheten. Hos jenter er blant annet ikke hyperaktiviteten like fremtredende. Jentene sitter gjerne stille og forsiktig, uten å kreve noen plass. Siden de ikke bråker så mye, så er det lett å tro at disse jentene sitter ved pulten sin og gjør de oppgavene de får beskjed om. Men mange med ADHD uoppmerksom type kan slite med å konsentrere seg, de får ikke med seg beskjeder, og de har lett for å drømme seg bort. Og dermed kan det være lett å falle ut fra undervisningen. Siden de har mindre utagerende atferd enn guttene, blir de også gjerne sjeldnere henvist til utredning.

”Aha”-øyeblikket (6)

Det er ingen definitiv diagnostisk test for ADHD – ingen blodanalyse, hjerne-scanning eller genetiske tester – så det er ikke så lett å si om et barn har tilstanden. Leger har også varierende erfaringer med å sette en korrekt ADHD-diagnose med påfølgende behandling, så det kan hende man må gå noen ekstra runder før diagnosen stilles.

Om du tilnærmer deg ADHD-diagnosen trinn for trinn, så kan du unngå noen vanlige fallgruver for dermed å kunne ha ADHD-symptomene under en mer jevn kontroll enn du kanskje trodde var mulig.

Ofte begynner en ADHD-diagnose med et «aha»-øyeblikk, når det går opp for deg at problemene kan være forårsaket av ADHD eller en annen biologisk-basert lidelse. For noen foreldre kommer dette øyeblikket under en lærersamtale hvor det kommer frem at barnet er forstyrrende i klassen eller ligger noe etter faglig. For andre kommer det etter at de leste en artikkel om ADHD eller så noe om det på TV – eller har hørt om et annet barn på skolen som har blitt diagnostisert med ADHD.

Snakke med legen

De fleste foreldre vil følge opp et «aha»-øyeblikk med et besøk hos fastlegen, men hvis legen bare har håndtert noen få ADHD-tilfeller, er det mest sannsynlig at fastlegen henviser deg til en spesialist som har betydelig mer erfaring med ADHD.

For å diagnostisere ADHD hos barn, må en lege fullføre flere ulike vurderinger:

Atferdshistorikk: Ditt første møte med legen (fastlege eller spesialist) bør fokusere på barnets atferdsmessige symptomer. Ta med skriftlige eller muntlige beskrivelser av barnets atferd fra nåværende eller tidligere lærere, samt kopier av psykologiske testresultater du måtte ha.

Du vil bli spurt om hvor og når barnets symptomer oppstår, og når du først la merke til dem. I tillegg kan legen spørre deg og barnets lærer om å fylle Conners’ Rating Scale, et spørreskjema som hjelper deg med å kartlegge type og alvorlighetsgrad av barnets symptomer. Ikke bli overrasket hvis legen spør om forhold i familien eller samlivsproblemer som kan gjøre barnet engstelig.

Pasienthistorikk: Hvis svarene overbeviser legen om at barnets symptomer er kronisk og gjennomgripende, vil han eller hun sannsynligvis foreta en detaljert gjennomgang av barnets pasienthistorikk. Målet her er å utelukke angst, depresjon, søvnproblemer, anfall, syn eller hørselsproblemer og andre medisinske tilstander som kan forveksles med ADHD. Visse medisiner kan også gi symptomer på hyperaktivitet.

Kontakt med skolen: Legen bør gjennomgå relevante skolerapporter og -journaler. Legen vil ønske å ha minst en telefonsamtale med barnets lærer(e) eller skolepsykolog.

«Har barnet mitt ADHD?»

Ikke forvent et svar over natten. Den diagnostiske prosessen tar vanligvis en uke eller to. Mens du venter på svar fra legen, informer gjerne barnets lærere og andre i skolehelsetjenesten om at barnet ditt blir evaluert for ADHD. Be om et møte med skolens psykolog eller spesiallærer å få barnet ditt evaluert for lærevansker (som påvirker 30 til 50 prosent av barn med ADHD).

Kilder: (3)Helsenorge.no, (4)sammenompsykiskhelse.no, (5)ADHDnorge.no med «Helt hyper» av Mariann Youmans, (6)ADDitudemag.com – How to diagnose and treat ADHD in Children.